Jeg merker at jeg er sykt skolelei! På en annen side, hva kan man forvente etter å ha gjort det samme hver dag i snart 13 år? Det skumle med dette er at jeg bryr meg mindre og mindre om skolearbeidet mitt. Enkelte uker lager jeg meg også egne pauser hvor jeg ikke gjør noen av leksene mine, og velger å slappe av istedenfor. Tror heldigvis ikke at det har utløst noen store tragedier med tanke på skoleresultatene mine enda.Jeg har også funnet ut at lærerne, spesielt historielærerne, har en merkelig form for "peptalk". Det virker som om de virkelig tror at det å rakke ned på oss ved å fortelle hvor sinnsykt late og sytende vi er, bringer fram motivasjonen i oss. Og når vi tror de trekker oss ned søla for så å si de positive og lyse sidene for å løfte oss opp igjen, forteller de istedenfor hvordan livet kommer til å bli 100 ganger verre på universitetet. Det virker som om de prøver å få oss til å være takknemlige for at vi ikke sitter med lekser fra skolen slutter til klokken to om natten hver dag, og for at de ikke gir oss i lekse å lese gjennom et pensum like stort som hele historieboken til hver historietime. Det eneste jeg har fått ut av disse talene deres er at jeg gruer meg til universitetet, og kunne ønske de ikke trekker dette inn i den videregående skolen. Den tid, den sorg.
Planen min er hvertfall å lade opp motivasjonen min i juleferien, hvor jeg bare skal gjøre det jeg selv vil. I tillegg drar jeg til Berlin med tyskklassen min om to uker. Selv om det er en studietur, kommer det virkelig til å sette et avbrekk fra de vanlige rutinene i hverdagen. Jeg har funnet ut at det å velge tysk videre var kjempelurt. Nå er jeg fast bestemt på å faktisk lære meg tysk slik at jeg kan språket, og ikke bare for å prøve å få en bra karakter på kortet. Denne Berlinturen er altså blitt den eneste motivasjonen jeg går på for tiden. Jeg klarer to uker til før jeg drar bort!
