søndag 22. november 2009

Deutschland über alles!

Jeg merker at jeg er sykt skolelei! På en annen side, hva kan man forvente etter å ha gjort det samme hver dag i snart 13 år? Det skumle med dette er at jeg bryr meg mindre og mindre om skolearbeidet mitt. Enkelte uker lager jeg meg også egne pauser hvor jeg ikke gjør noen av leksene mine, og velger å slappe av istedenfor. Tror heldigvis ikke at det har utløst noen store tragedier med tanke på skoleresultatene mine enda.


Jeg har også funnet ut at lærerne, spesielt historielærerne, har en merkelig form for "peptalk". Det virker som om de virkelig tror at det å rakke ned på oss ved å fortelle hvor sinnsykt late og sytende vi er, bringer fram motivasjonen i oss. Og når vi tror de trekker oss ned søla for så å si de positive og lyse sidene for å løfte oss opp igjen, forteller de istedenfor hvordan livet kommer til å bli 100 ganger verre på universitetet. Det virker som om de prøver å få oss til å være takknemlige for at vi ikke sitter med lekser fra skolen slutter til klokken to om natten hver dag, og for at de ikke gir oss i lekse å lese gjennom et pensum like stort som hele historieboken til hver historietime. Det eneste jeg har fått ut av disse talene deres er at jeg gruer meg til universitetet, og kunne ønske de ikke trekker dette inn i den videregående skolen. Den tid, den sorg.


Planen min er hvertfall å lade opp motivasjonen min i juleferien, hvor jeg bare skal gjøre det jeg selv vil. I tillegg drar jeg til Berlin med tyskklassen min om to uker. Selv om det er en studietur, kommer det virkelig til å sette et avbrekk fra de vanlige rutinene i hverdagen. Jeg har funnet ut at det å velge tysk videre var kjempelurt. Nå er jeg fast bestemt på å faktisk lære meg tysk slik at jeg kan språket, og ikke bare for å prøve å få en bra karakter på kortet. Denne Berlinturen er altså blitt den eneste motivasjonen jeg går på for tiden. Jeg klarer to uker til før jeg drar bort!

søndag 1. november 2009

Problem under debatt

Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910) var som ung oppteken av ein optimistisk kristendomsforståing, der det ikkje skulle vere ein stor skilnad mellom trua og kunsten. Seinare i livet til Bjørson fekk han sitt forhold til religionen eit knekk. Darwinismen kom for alvor inn i den norske debatten, og kristentrua kunne ikkje stå imot møtet med vitskapen. Bøkene til Bjørnson tok etter kvart opp tema som økonomisk svindel, politikk og kritikk av religion, men han la aldri heilt fra seg sin grunnleggjande idealisme.

Henrik Ibsen (1828-1906) tok opp tema som i opplysningstida var ganske omstridd og tabubelagt. Ibsen sine stykker tok opp individet sin rett til å vere seg sjølv, samtidig som dei krtiserte samfunnet sine fordommar. Tabubelagte tema han tok opp var incest, aktiv dødshjelp og ekteskap.
August Strindberg (1849-1912) var godt orientert om nyare vitenskap og blei ein talsmann for darwinismen. I ein periode kritiserte han sterkt religion. Elles hadde han også eit delt syn på kvinner. Han kjempa for kvinner sin menneskerett til å stemme, samtidig som han hadde eit svært anstrengt forhold til dei.
Amalie Skram (1846-1905) sitt forfattarskap er det meist typisk naturlaistiske i norsk litteratur. Skram var oppteken av kjærleiken sine kår, og da spesielt om kvinner som ikkje finn seg til rette i ekteskapet deira og kvinnene sin sviktande evne til å elske. Skram blei tatt dårleg imot i Norge. Derfor valde ho å kalle seg dansk fordi mannen hennar kom fra Danmark og budde store delar av livet sitt der.

Kjelder:
- A. Jamisko m.fl.: SPENN- Norsk for studieførebuande utdanningsprogram VG3, Cappelen 2008