Handgranateple

Sidan eg ikkje lesar så mange nynorske bøker, tenkte eg å berre skrive om ho siste eg har lest (sjølv om eg ikkje fann ho noko bra). Boka heiter «Handgranateple» og er skrive av Ingelin Røssland. Boka handlar om Anja som skal begynne på det fyrste året på vidaregåande skule og flytter inn til byen for å vere nærmare skulen. Ho har berre ein ven og har alltid vore keisam og gjort det som har vore forventa av henne. Men så blir ho venn med Malin, som har rykte på seg for å vere narkoman og banke opp folk. Då får ho plutseleg oppleve korleis det er å drikke alkohol og å vere «kul».

For min del er det handlinga som øydelegger romanen. Han er bra skrive og lett å lese, men eg trur eg ikkje er i målgruppa til denne boka. Det var bibliotekaren som anbefalte meg boka, og eg har sterke mistankar om at ho trudde eg gjekk i fyrste klasse eller noko då ho anbefalte meg ho. Eg klarar ikkje å relatere meg sjølv til noko som helst i handlinga, og sjølv om boka har ei ganske seriøs handling tok eg meg sjølv i å le fleire gonger av kor latterlege personane i boka oppførte seg. Enten var personane narkomane elles så fekk dei sjokk berre av å høyre folk si ordet «faen». Så ja, eg vil ikkje anbefale denne boka til nokon på vår alder eigentleg. Eg føler (og håpar) at alle på vår alder har komme over denne åtferda for lenge sida.

Val av sjanger på nynorsk

Denne våren har vi fått i oppgåve å velje ut to sjangrar som eg skal «spisse kompetansen» min i. Men eg er veldig usikker på kva for sjangrar eg skal velje, fordi eg ikkje har nokon spesiell sjanger eg gjer det betre i enn eg gjer det i dei andre.

Derfor har eg valt å ha artikkel som den fyrste sjangeren min, mest på grunn av at dette er ein ganske trygg sjanger. Artikkelen var ein av de fyrste sjangrane eg lærte å skrive. Eg likar også å skrive artiklar fordi då slepper ein til dømes å drøfte/ analysere/ tolke ulike ting frå ein tekst man har lest.

Den andre sjangeren eg har valt er kåseri. Eg har eigentleg aldri skrive eit kåseri før, men med ei viss oppmuntring frå norsklæraren min tenkte eg at eg skulle prøve meg på det. Eg håper for mi eiga skuld at eg er eit naturtalent, men reknar med at eg kjem til å merke det ganske fort viss det ikkje er noko for meg. Då kan eg i så fall heller berre bytte sjanger.

Linken til mitt fyrste innlegg:

http://malinkarlsen.blogspot.com/2010/01/valg-av-sjanger.html

Eleven som ressurs

Forrige mandag hadde vi en "sjanger-skrivedag" med samarbeidsmuligheter, også kalt responsgrupper. Jeg har aldri vært noen noen stor fan av dette. For før det første klarer jeg ikke å gi tilbakemeldinger til andre. Hvem er jeg til å kritisere en annen sin tekst og fortelle dem hvordan de kan gjøre den bedre? Jeg visste ikke om jeg hadde skrevet min egen tekst i riktig sjanger engang! Det kan godt hende jeg var helt på bærtur da jeg kritiserte og ødela en tekst som egentlig hadde vært dritbra.

Når det kommer til min egen tekst så hater jeg å lese det jeg har skrevet til andre, og da hjelper det ikke akkurat at de jeg leser den for nettopp skal plukke ut alle feilene ved den. Selvfølgelig ser jeg at dette er bare for å hjelpe meg å gjøre teksten enda bedre, men det gjør ikke responsgrupper mindre "skummelt" for det.

Ironisk nok endte jeg opp med å vise teksten min til flere personer enn bare de på repsonsgruppen min. Det som var sykt forvirrende var at folk pekte på forskjellige ting som var bra og dårlig. En person kunne si en del var dårlig og den andre var bra, men så kom neste person og sa at den andre delen var dårlig mens den første var bra. Da hjalp det ikke stort med repsonsgrupper lenger. Dessuten blir jeg også redd for å bare gjøre teksten min verre ved å endre på den.

Så jeg satt egentlig nesten hele tiden og prøvde å komme på en konklusjon til teksten. Jeg hadde uheldgivis fullstendig skrivesperre, så jeg endte med å bruke flere timer på å skrive en konklusjon på et par linjer (som jeg heller ikke ble helt fornøyd med). Jeg prøvde også å endre på noen av de tingene jeg hadde fått tilbakemelding på, men det var ikke å så lett da hjernen min ikke fungerte.

Men på en annen side så tror jeg at jeg kunne fått mye mer ut av repsonsgruppene hvis jeg ikke hadde skrevet teksten kvelden før. Jeg var nok fortsatt litt blind for min egen tekst på skrivedagen. Derfor tenker jeg at det hadde vært mye lettere å se hvordan jeg kunne forbedre den hvis jeg hadde skrevet den for eksempel en uke i forveien. Så jeg er fullstendig klar over at grunnen til at jeg ikke fikk så mye ut av responsgruppene er min egen feil.

The Royal Tenenbaums

I norsken har vi begynt å lære om modernismen. Jeg har ikke helt skjønt hva modernismen egentlig er, bortsett fra at det tydeligvis er mange forskjellige «ismer» innenfor modernismen (noe som egentlig bare gjør det hele enda mer forvirrende). Det eneste jeg har skjønt er at modernismen handler om å skille seg ut og gjøre alt annerledes enn før, og også gjerne provosere og få fram meninger fra tilskuerne. Så da jeg skulle velge en film som jeg kunne trekke opp mot modernismen var den eneste jeg kunne tenke på «The Royal Tenenbaums».

«The Royal Tenenbaums» er en film regissert av Wes Anderson fra 2001. Filmen handler om Royal Tenenbaum, skilt fra sin kone og tre barn, som prøver å gjenforene familien sin ved å late som om han har kreft og har bare seks uker igjen å leve. Grunnen til dette er at eks-konen har tenkt til å gifte seg på nytt. De tre barna deres, som var genier og berømte som små, klarte ikke å ta med seg denne suksessen inn i sine voksne liv. Royal flytter snart inn i det gamle huset deres og prøver å fortsette familielivet der han slapp for over 20 år siden.

Traileren til "The Royal Tenenbaums":


Grunnen til at jeg valgte akkurat denne filmen er nettopp fordi den skiller seg ut fra alt annet jeg har sett tidligere. Den er rett og slett sykt rar og spesiell, men kjempebra på samme tid. Filmen river ned skille mellom forskjellige kunstformer. Denne filmen er ikke basert på en bok, den er en bok. I starten på hvert kapittel filmer de boken og leser fra den før vi får se det som skjer illustrert av skuespillerne. Filmen er dessuten uforutsigbar og følger ikke det vanlige mønsteret de fleste komedier har. De tre Tenenbaum-barna sliter også med hver sine identitetskriser gjennom hele filmen.

Hvis jeg ikke tar helt feil, så er dette elementer som kjennetegner modernismen. Slik som det å skille seg ut, rive seg løs fra gamle former og finne nye, og ha angst og en trang til å finne ut hvem du var i den nye moderne verden. Dette tar denne filmen opp, bare i en litt annen sammenheng og på en litt annerledes måte.

Kilder
- http://en.wikipedia.org/wiki/The_Royal_Tenenbaums#Typography (lastet ned 25.01.10)
- Rebecca Murray "The Royal Tenenbaums movie review" http://movies.about.com/library/weekly/aa120901a.htm (lastet ned 25.01.10)

"Ord om å holde ut"

Det er mer enn femti ord for fjell på norsk
Det er nesten to hundre ord om snø på samisk
Ord som betegner krigsstrategi, våpensystemer og EDB
er mange & amerikanske.

Hvor mange ord har vi om å holde ut?
Når bruker vi dem?
Hvor bruker vi dem?

Jeg skulle ville finne opp femti ord om å ikke gi opp
Jeg skulle ville finne opp femti ord om å tro på at alt er mulig.

Og jeg skulle si dem alle til deg
Forlengs og baklengs og til hvert sitt bruk
Slik at vi blir handlingsladete av bare innsikt og faenskap.

Tore Elias Hoel,fra diktsamlinga Å fange en hval, 1979


Ida og jeg har diskutert dette diktet sammen. Vi kom frem til at det handler om at vi har mange ord for blant annet fjell, snø og krigsrelaterte ting, altså ting som ikke nødvendigvis betyr så mye for oss eller som er positive. Mens de virkelige viktige tingene, som for eksempel det å ikke gi opp, har vi nesten ingen ord for. Hva sier dette om landet vårt? Når vi har flere ord for krigsstrategier enn for det å tro på at man kan oppnå drømmene sine! Det at vi mangler ord for uttrykk som "det å ikke gi opp", "det å holde ut" og "å tro på at alt er mulig" viser at vi ikke vektlegger dette nok i samfunnet vårt. Jeg tror dette er hvertfall noe av det Tore Elias Hoel prøver å si med diktet sitt.

Diktet starter med å fortelle hvor mange ord vi har for snø og fjell. De fleste vet at det finnes mange forskjellige ord for dette og det er ikke noe de fleste tenker noe spesielt over. Spørsmålene som kommer etter dette er et virkemiddel i diktet. De får leseren til å reflektere og skaper en kontrast til starten av diktet. Dette hjelper også med å fremme budskapet i diktet og forklare hvor viktige ord er for oss. Et annet virkemiddel er gjentakelse, som man kan se i den tredje strofen.

Foto: CC-lisensiert av assbach på Flickr

Valg av sjanger

Vi har fått i oppgave velge to sjangre som jeg skal "spisse kompetansen" min i denne våren. Jeg er veldig usikker på hva jeg skal velge fordi jeg føler at jeg ikke har noen spesiell sjanger jeg gjør det bedre i enn de andre.

Derfor har jeg valgt artikkel som den første sjangeren min, mest på grunn av at dette er en ganske trygg sjanger. Artikkel var en av de første sjangrene jeg lærte å skrive. Dessuten slipper man å drøfte/analysere/tolke ulike ting fra for eksempel en tekst man har lest.

Den andre sjangeren jeg har valgt er kåseri. Jeg har egentlig aldri skrevet et kåseri før, men med en viss oppmuntring fra norsklæreren tenkte jeg at jeg skulle prøve meg på det. Jeg håper for min egen skyld at jeg er et naturtalent, og antar at jeg merker ganske raskt hvis det ikke er noe for meg slik at jeg kan bytte sjanger.


Foto: CC-lisensiert av assbach på Flickr

Todelt tentamen

Denne høsten/vinteren ble norsktentamenen vår fordelt på to skrivedager. Den første skrivedagen skulle vi lage et førsteutkast på teksten vår. Den andre skrivedagen fikk vi en tilbakemelding på disse utkastene, som vi skulle bruke til å rette og forandre på utkastene våre.

Da jeg først hørte om dette opplegget var jeg med en gang litt negativ. Jeg ville bare ha hele tentamen på en gang og bli ferdig med den. Men etter å ha gjennomført begge skrivedagene på nynorsktentamenen, har jeg endret instillingen min. Jeg ser faktisk flere fordeler med å gjennomføre tentamen på en slik måte. På det første utkastet mitt gjorde jeg det beste jeg kunne og ble, i mine øyne, helt ferdig med det. Hvis vi hadde hatt tentamen på bare én dag, tror jeg førsteukastet mitt ville vært den teksten jeg hadde levert inn da også. Derfor ble jeg ganske glad for en mulighet til å rette opp teksten min da jeg fikk den tilbake med kommentarer. Den viste seg å være alt annet enn ferdig, noe jeg hadde trodd. Samtidig er også det å få kommentarer på en tekst vi har laget, en fin mulighet for oss elever å forstå og lære av feilene våres. Jeg pleier hvertfall bare å lese gjennom kommentarene jeg får på arbeidet mitt uten å tenke mer over det. Nå ble jeg tvunget til å gjøre det, og dermed også lære hva en lærer ser etter i en god tekst.

Det å se teksten igjen etter stund sammen med kommentarene til læreren, gjorde det også lettere å se mangelene i min egen tekst. På den første oppgaven min endret jeg nesten hele avsnittet. Men i selve novellen jeg skrev, rettet jeg bare på små vesentlige detaljer i historien min. I det første utkastet var novellen bare en historie som ikke ga helt mening. Derfor gikk mesteparten av rettingen min til å gjøre historien mer sannsynlig og prøve å få mer sammenheng i den. Det vanskeligste var å prøve å få novellen til å ha en betydning som ikke skal stå i teksten, men som leseren skal tenke seg til selv. Det var dette jeg brukte mesteparten av tentamen på å få til, men jeg føler at jeg absolutt ikke klarte det. Jeg fikk heller ikke rettet opp så mange av nynorskfeilene mine. Jeg tror dette skyldtes at jeg skulle gjøre det til sist, og da var jeg igjen blitt blind av min egen tekst.

Jeg syntes hvertfall dette var en bra måte å gjennomføre tentamen på. Om andreutkastet av teksten min er bedre enn førsteutkastet har jeg virkelig ingen anelse om. Jeg føler at jeg kanskje burde ha valgt en annen oppgave enn å skrive en novelle, som nå blir vurdert mye strengere enn den ble da vi gikk på ungdomsskolen (som var sist gang jeg skrev en novelle). I tillegg til at jeg føler resten av klassen valgte samme oppgave, slik at min tekst garantert blir sammenlignet med de andres.