Todelt tentamen

Denne høsten/vinteren ble norsktentamenen vår fordelt på to skrivedager. Den første skrivedagen skulle vi lage et førsteutkast på teksten vår. Den andre skrivedagen fikk vi en tilbakemelding på disse utkastene, som vi skulle bruke til å rette og forandre på utkastene våre.

Da jeg først hørte om dette opplegget var jeg med en gang litt negativ. Jeg ville bare ha hele tentamen på en gang og bli ferdig med den. Men etter å ha gjennomført begge skrivedagene på nynorsktentamenen, har jeg endret instillingen min. Jeg ser faktisk flere fordeler med å gjennomføre tentamen på en slik måte. På det første utkastet mitt gjorde jeg det beste jeg kunne og ble, i mine øyne, helt ferdig med det. Hvis vi hadde hatt tentamen på bare én dag, tror jeg førsteukastet mitt ville vært den teksten jeg hadde levert inn da også. Derfor ble jeg ganske glad for en mulighet til å rette opp teksten min da jeg fikk den tilbake med kommentarer. Den viste seg å være alt annet enn ferdig, noe jeg hadde trodd. Samtidig er også det å få kommentarer på en tekst vi har laget, en fin mulighet for oss elever å forstå og lære av feilene våres. Jeg pleier hvertfall bare å lese gjennom kommentarene jeg får på arbeidet mitt uten å tenke mer over det. Nå ble jeg tvunget til å gjøre det, og dermed også lære hva en lærer ser etter i en god tekst.

Det å se teksten igjen etter stund sammen med kommentarene til læreren, gjorde det også lettere å se mangelene i min egen tekst. På den første oppgaven min endret jeg nesten hele avsnittet. Men i selve novellen jeg skrev, rettet jeg bare på små vesentlige detaljer i historien min. I det første utkastet var novellen bare en historie som ikke ga helt mening. Derfor gikk mesteparten av rettingen min til å gjøre historien mer sannsynlig og prøve å få mer sammenheng i den. Det vanskeligste var å prøve å få novellen til å ha en betydning som ikke skal stå i teksten, men som leseren skal tenke seg til selv. Det var dette jeg brukte mesteparten av tentamen på å få til, men jeg føler at jeg absolutt ikke klarte det. Jeg fikk heller ikke rettet opp så mange av nynorskfeilene mine. Jeg tror dette skyldtes at jeg skulle gjøre det til sist, og da var jeg igjen blitt blind av min egen tekst.

Jeg syntes hvertfall dette var en bra måte å gjennomføre tentamen på. Om andreutkastet av teksten min er bedre enn førsteutkastet har jeg virkelig ingen anelse om. Jeg føler at jeg kanskje burde ha valgt en annen oppgave enn å skrive en novelle, som nå blir vurdert mye strengere enn den ble da vi gikk på ungdomsskolen (som var sist gang jeg skrev en novelle). I tillegg til at jeg føler resten av klassen valgte samme oppgave, slik at min tekst garantert blir sammenlignet med de andres.

Visste du at...

• i 1917 ble bokstaven å innført istedenfor aa?
  
  
• i 1984 fikk vi skrivemåtene popkorn, spagetti, blits, brife, kollasj, getto, sjanger og kløtsj både i bokmål og nynorsk?
  
  
• i 1981 ble endinga -en tillatt i alle hunkjønnsord på bokmål: boka/boken, sola/solen (før bare boka, sola)?
  
  
• det gammelnorske språket så og si bukket under for svartedauden (1349), sammen med de skriftdyktige?
  
  
• sidemålsstilen ble innført i gymnaset i 1907?
  
  
• i 1970 vedtok Stortinget at minst 25% av sendingene i NRK skulle være på nynorsk?
  

Jeg fant mange morsomme fakta om det norske skriftspråket på hjemmesiden til språkrådet. Klikk på linken for å lese flere!

Deutschland über alles!

Jeg merker at jeg er sykt skolelei! På en annen side, hva kan man forvente etter å ha gjort det samme hver dag i snart 13 år? Det skumle med dette er at jeg bryr meg mindre og mindre om skolearbeidet mitt. Enkelte uker lager jeg meg også egne pauser hvor jeg ikke gjør noen av leksene mine, og velger å slappe av istedenfor. Tror heldigvis ikke at det har utløst noen store tragedier med tanke på skoleresultatene mine enda.

Jeg har også funnet ut at lærerne, spesielt historielærerne, har en merkelig form for "peptalk". Det virker som om de virkelig tror at det å rakke ned på oss ved å fortelle hvor sinnsykt late og sytende vi er, bringer fram motivasjonen i oss. Og når vi tror de trekker oss ned søla for så å si de positive og lyse sidene for å løfte oss opp igjen, forteller de istedenfor hvordan livet kommer til å bli 100 ganger verre på universitetet. Det virker som om de prøver å få oss til å være takknemlige for at vi ikke sitter med lekser fra skolen slutter til klokken to om natten hver dag, og for at de ikke gir oss i lekse å lese gjennom et pensum like stort som hele historieboken til hver historietime. Det eneste jeg har fått ut av disse talene deres er at jeg gruer meg til universitetet, og kunne ønske de ikke trekker dette inn i den videregående skolen. Den tid, den sorg.

Planen min er hvertfall å lade opp motivasjonen min i juleferien, hvor jeg bare skal gjøre det jeg selv vil. I tillegg drar jeg til Berlin med tyskklassen min om to uker. Selv om det er en studietur, kommer det virkelig til å sette et avbrekk fra de vanlige rutinene i hverdagen. Jeg har funnet ut at det å velge tysk videre var kjempelurt. Nå er jeg fast bestemt på å faktisk lære meg tysk slik at jeg kan språket, og ikke bare for å prøve å få en bra karakter på kortet. Denne Berlinturen er altså blitt den eneste motivasjonen jeg går på for tiden. Jeg klarer to uker til før jeg drar bort!

Problem under debatt

Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910) var som ung oppteken av ein optimistisk kristendomsforståing, der det ikkje skulle vere ein stor skilnad mellom trua og kunsten. Seinare i livet til Bjørson fekk han sitt forhold til religionen eit knekk. Darwinismen kom for alvor inn i den norske debatten, og kristentrua kunne ikkje stå imot møtet med vitskapen. Bøkene til Bjørnson tok etter kvart opp tema som økonomisk svindel, politikk og kritikk av religion, men han la aldri heilt fra seg sin grunnleggjande idealisme.

Henrik Ibsen (1828-1906) tok opp tema som i opplysningstida var ganske omstridd og tabubelagt. Ibsen sine stykker tok opp individet sin rett til å vere seg sjølv, samtidig som dei krtiserte samfunnet sine fordommar. Tabubelagte tema han tok opp var incest, aktiv dødshjelp og ekteskap.

August Strindberg (1849-1912) var godt orientert om nyare vitenskap og blei ein talsmann for darwinismen. I ein periode kritiserte han sterkt religion. Elles hadde han også eit delt syn på kvinner. Han kjempa for kvinner sin menneskerett til å stemme, samtidig som han hadde eit svært anstrengt forhold til dei.

Amalie Skram (1846-1905) sitt forfattarskap er det meist typisk naturlaistiske i norsk litteratur. Skram var oppteken av kjærleiken sine kår, og da spesielt om kvinner som ikkje finn seg til rette i ekteskapet deira og kvinnene sin sviktande evne til å elske. Skram blei tatt dårleg imot i Norge. Derfor valde ho å kalle seg dansk fordi mannen hennar kom fra Danmark og budde store delar av livet sitt der.

Kjelder:

- A. Jamisko m.fl.: SPENN- Norsk for studieførebuande utdanningsprogram VG3, Cappelen 2008

- http://www.sammensatt-sandvika.wikispaces.com/Henrik+Ibsen

- Bildet er tatt fra http://www.flickrcc.bluemountains.net/

klassequiz 8-)

Til i dag hadde hele klassen vår laget en mc-test om Ibsen sammen. Selve testen utførte vi individuelt hver for oss i løpet av fagdagen. Det eneste problemet mitt var at jeg ikke fikk opp de spørmålene hvor man skulle sette sammen par. Dette førte til at jeg bare fikk svart på ett av de to spørsmålene jeg lagde til quizen, noe som i grunnen var ganske trist. Men jeg velger å ikke være bitter av den grunn. Helhetlig synes jeg at jeg lærte veldig mye av denne arbeidsmetoden. Jeg lærte ikke så mye av å ta selve quizen, men jeg fikk med meg mye mer enn jeg trodde da jeg lagde mine to spørsmål til den. Må si jeg ble overrasket over hvor mye jeg faktisk kunne da jeg tok den, da jeg bare leste gjennom stoffet på wikien én gang i går. Så jeg kan gjerne lage flere spørsmål til sånne quizer, men trenger ikke nødvendigvis å ta dem for det. I tillegg må jeg si at jeg ble overrasket over hvor forskjellige spørsmålene var også. Det var veldig få spørsmål som ble gjentatt flere ganger.

Det morsomste innlegget hittil?

Jeg trenger vel strengt tatt ikke kommentere at det oser av ironi i overskriften. Men lekser må gjøres, hvis ikke blir det pes. Hvertfall, dette innlegget skal handle om det moderne prosjektet, som er den samfunnsutviklingen og det tankesettet som har vært dominerende i Vesten de siste 400 årene. Det er spesielt tre ord som er med på å definere dette: Frihet, fornuft og framskritt. Det har ekstistert, og finnes sikkert også, personer som har bidratt med ideer til det moderne prosjektet. I dette blogginnlegget skal jeg nevne noen av dem.

Den første personen på listen min er John Locke, som var en engelsk filosof og lege som levde siste halvdel av 1600-tallet. Han mente at mennesket blir formet gjennom erfaringer og miljø. Han hevdet også at staten bare var godkjent hvis den godtar folkets samtykke til å bli styrt. Hvis staten ikke lever opp til dette, mente han at folket hadde rett til opprør.


Jean-Jacques Rousseau ble den viktigste 1700-tallstenkeren når det kom til folkestyre og folkesuverenitet. Rousseau mente at mennesket er født fritt, og at det er naturstridig å følge andres vilje uten å samtykke med det selv. Han ville bevare menneskets naturlige frihet i det moderne samfunnet ved å utnytte samfunnets ressurser.


Voltaire var en av mange opplysningsfilosofer som levde som på 1700-tallet som var skeptiske til tradisjoner og gamle ideer. Han fremmet deisme, en religiøs retning som hevder at det finnes en gud som har skapt alt, men at denne guden verken styrer eller viser seg for folk. Voltaire mente at staten ikke skal legge seg opp i hva folk tror på.







Denis Diderot, en annen viktig person fra 1700-tallet, var den hovedansvarlige for opplysningstidens viktigste symbol, Encyclopedia. Dette var en visjon om å samle all verdens kunnskap, samtidig som å spre opplysningstidens ideer og fjerne overtro, mellom to permer.

Ludvig Holberg var en opplysningsmann som påvirket mange i den dansk-norkse litteraturen på 1700-tallet. Gjennom litteraturen sin gjorde han et opprør mot menneskelig overtro og dårskap, han diskuterte aktuelle emner i samtiden og håpet på å oppdra folk til et mer fornuftig liv.

Første halvdel av 1800-tallet satte Henrik Wergerland igang framskrittet på dagsordnenen i Norge på alvor. Han mente at folket måtte oppdras til et liv i frihet, men mente at framskrittet tok for lang tid, mest pga. at prestene ikke hadde gjort jobben sin. Han ville fjerne gammel overtro fra kristendommen.


Charles Darwin, en britisk naturforsker på 1800-tallet, er mest kjent for å ha grunnlagt den moderne evolusjonsteorien, altså hvordan dannelsen og endringen av arter foregår. Bidraget hans til biologien er uvurdelig. Dette er i dag grunnlaget for all biologisk forskning, og for å finne nye anvendelsesmetoder, blant annet innen medisin.







Nå har jeg nevnt noen personer, og hva de har gjort for å bidra til det moderne prosjektet. Alle personenes ideer har noe å gjøre med enten frihet, fornuft eller framskritt. Noen av dem har til og med hatt ideer som har dekket alle tre nøkkelordene. Dette er som sagt ting som har påvirket samfunnsutviklingen i Vesten.

Kilder:

- A. Jomisko m.fl.: Spenn norsk for studieførbuande utdanningsprogram VG3, Cappelen, 2008
- S. Hansen m.fl.: Mennesker i tid 2 verden og Norge etter 1750, Cappelen, 2008

Wikipedia:
- http:/no.wikipedia.org/wiki/John_Locke (18.10.09)
- http:/no.wikipedia.org/wiki/Jean-Jacques_Rousseau (18.10.09)
- http:/no.wikipedia.org/wiki/Charles_Darwin (18.10.09)


Bilder:

- http:/timnovate.files.wordpress.com/2009/06/Charles_darwin_1.jpg
- htto:/ebooks.adelaide.edu.au/v/voltaire/voltaire.jgp

Post-it!

Når det gjelder særemnet mitt, har jeg funnet ut at det ikke går an å ta snarveier. Tro meg, jeg har prøvd. Med snarveier mener jeg ikke å kopiere en lignende oppgave, men den smarte ideen min om å se filmene for å huske hva som skjedde. Det funket ikke like bra som jeg hadde håpet på, mest på grunn av at filmene ikke følger bøkene 100 %. Derfor endte jeg selvfølgelig med skumme meg gjennom alle tre bøkene og proppe dem fulle med post-it lapper. Skal love at det tok et par timer å gå gjennom til sammen 1886 sider for å lete fram hvor den relevante informasjonen om Lisbeth Salander var.

En annen ting jeg oppdaget da jeg "leste" gjennom disse bøkene for andre gang, er at jeg tror jeg har undervurdert Salander. Hun er rett og slett for komplisert til å kunne analysere henne på bare tre sider. Jeg har store problemer med bare å korte ned livshistorien hennes. Hittil har hele oppgaven min blitt en gjenfortelling av hva Lisbeth Salander gjør i løpet av de tre bøkene, samt noe informasjon om fortiden hennes.

Jeg vil si at oppgaven har gått litt i stå etter dette, men satser på at jeg finner en løsning for hvordan jeg kommer meg videre. Etterhvert som innleveringsdatoen nærmer seg, merker jeg at presset med å komme meg videre med oppgaven øker. Jeg vet hvertfall at jeg må endre, og kanskje også legge til, noen avsnitt for å kunne få oppgaven min til å svare på riktig problemstilling. For øyeblikket gjør den ikke helt det.

En god start?

Ok, Lisbeth Salander. Hvor skal jeg begynne? For det første begynner det å gå opp for meg at jeg har glemt hva som skjedde i "Menn som hater kvinner". For det andre klarer jeg ikke å skille når man får hvite hva om Lisbeth Salander i løpet av de tre bøkene. Det smarteste vil vel være å lese alle tre bøkene en gang til, med en penn og post-it lapper liggende klare til bruk etterhvert som jeg leser noe jeg vil definere som relevant og minneverdig angående særemnet mitt.

I frykt for å ødelegge bøkene ved å lese dem en gang til, i tillegg til at jeg tror det blir tidsmessig umulig med tanke på at det bare er litt over to uker til jeg skal levere inn oppgaven, må jeg dessverre se etter en annen løsning på problemet. Etter en liten diskusjon med meg selv har jeg kommet frem til at jeg heller skal se de to filmene som har kommet ut til nå. Dette vil bare hjelpe meg med å huske handlingen i bøkene, og ikke virkemidlene Stieg Larsson har brukt for å karakterisere Lisbeth Salander. Dessuten kan det være positivt å se hvordan en annen person har tolket Lisbeth i samme slengen.

Bortsett fra det har jeg egentlig ikke en stor plan for resten av arbeidet mitt. Først og fremst tror jeg at jeg skal kartlegge livet til Lisbeth, for deretter å se på virkemidlene som har blitt brukt i boken for å skildre henne. Etter å ha googlet litt om Stieg Larsson har jeg dessuten funnet ut at han som person er i seg selv en viktig årsak til at Lisbeth har blitt den hun er.

Dette er for øyeblikket grunnplanen for hvordan jeg skal gå frem for å løse oppgaven. Den er veldig grov og jeg må kanskje endre på den etterhvert, men det tar jeg litt som det kommer.

Noomi Rapace spiller rollen som Lisbeth Salander i "Menn som hater kvinner" og i "Jenta som lekte med ilden".

Jenta ingen forstår

Nå skriver jeg et frivillig blogginnlegg!! På en lørdag!! Dette er antakeligvis den første og siste gangen det skjer. Drivkraften bak dette innlegget kommer av den sjenerøse tanken på at Ida skal få noe bra lesestoff til i kveld, når hun som vanlig kommer til å sitte ensom hos seg selv med en melkesjokolade og colaen sin.

Og når jeg først er inne på bra lesestoff så er jo Stieg Larssons triologi "Millenium" uhyre relevant. Personlig har jeg egentlig gått litt lei av å lese krimbøker, fordi de fleste forfattere bare putter forskjellige historier inn i den samme "formelen" når de skriver dem. I nesten hver eneste krimbok jeg leser, klarer jeg å plukke ut morderen før jeg engang har kommet halvveis i boken. Dette er veldig frustrerende da det morsomme med å lese krimbøker er å komme til de siste hundre sidene hvor alle løsninger kommer som et stort sjokk! Det som ødelegger for disse "vanlige" krimbøkene er at de følger det samme mønsteret nesten hver eneste gang; Det skjer et mord som trekker inn hovedpersonen på en eller annen måte, og vil prøve å finne ut hvem morderen er. Hovedpersonen vil få ledespor og samle inn en haug med spørsmål, som til slutt bygger seg opp mot et høydepunkt hvor leseren får alle svar og finner ut hvem morderen er. Det som gjør dette så gjennomskuelig er at når de fleste forfattere følger dette mønsteret, velger de som oftest den "samme" morderen også. Morderen er nesten alltid den eneste personen som det ikke har blitt stilt noen spørsmål rundt i løpet av boken, og som står hovedpersonen veldig nært. Det blir da altså bare å plukke ut den mest usannsynlige av de sentrale karakterene i boken, og plassere personen i det som har skjedd og se om du finner et motiv. Plutselig har du løsningen før du kommer til de siste fantastiske hundre sidene.

Folk må tro jeg er veldig arrogant når jeg skriver dette, og jeg mener ikke at jeg kunne ha laget en bedre roman selv. Hvis jeg skulle ha skrevet en krimroman tror jeg at jeg ufrivillig hadde avslørt morderen i løpet av den første siden. Dette er derimot bare min oppfatning av hva jeg mener om de fleste av de krimromanene jeg har lest. Likevel fortsetter jeg å lese krimbøker fordi av og til dukker det opp gullkorn som for eksempel Dan Browns "Da Vinci Koden". Noe av det som gjorde den boken så vanvittig bra var at Dan Brown avleder oppmerksomheten bort fra selve morderen, og fokuserer den på løsningen til "rebusløpet" hovedpersonene i boken gjennomgår istedenfor. For meg kom avsløringen av morderen som et herlig sjokk, da jeg fikk løsningen på et spørsmål jeg overhodet ikke hadde tenkt over gjennom hele boken.

Stieg Larssons "Millenium"-triologi derimot, er bygget opp på en helt annen måte enn de "vanlige" krimromanene og "Da Vinci Koden". Det er godt mulig grunnen til dette er at det er en triologi. Jeg klarer ikke å forklare hvordan annerledes den er, hvertfall ikke uten å analysere hele oppsetningen av de tre bøkene, noe som ville vært et særemne i seg selv. Kjøp de her og les dem selv! Da vil dere forstå hva jeg mener med at bøkene er veldig originale.

Mye av grunnen til at jeg synes bøkene er kjempebra er Lisbeth Salander, en av hovedpersonene i bøkene. Hun er en dame for seg selv, og jeg har stor respekt for at noen i det hele tatt klarte å finne på en person som dette. Hun har en personlighet som man faktisk ikke skjønner seg på. Selv ikke når du leser boken gjennom henne som 1. person, klarer man å forutse hvordan hun kommer til å reagere i forskjellige situasjoner. Dette er en karakter etter man har lest alle tre bøkene føler man virkelig kjenner og forstår, samtidig som hun er en villt fremmed person. For meg er Lisbeth Salander "Millenium"-triologien. Du kunne byttet ut Mikael Blomquists, en annen av hovedpersonene i bøkene, personlighet og bøkene ville ha overlevd. Fjern Lisbeth Salanders og triologien er så godt som død. Dette er grunnen til at mitt særemne er en personanalyse av Lisbeth Salander hvor jeg skal se på hvordan hun utvikler seg utover bøkene, og hvorfor.

Bedre sent enn aldri

La meg se.. Hvordan kan jeg bruke bloggen best mulig til skolearbeidet? Vel, for det første vil bloggen hjelpe meg med å bli mer punktlig, som for eksempel å gjøre bloggleksene mine i tide. Det klarte jeg nemlig ikke denne uken. Hvordan jeg klarte å overse at vi hadde blogglekse til i dag etter å ha lest nøye gjennom lekseplanen 3 ganger, er for meg fortsatt et mysterium. Heldigvis sjekker jeg Idas blogg jevnlig, og fant i dag til min store overraskelse et nytt innlegg. Smart som jeg er forstod jeg at Ida ikke skriver innlegg frivillig, og oppdaget til min forferdelse bloggleksen som jeg da altså ikke hadde gjort.

Jeg vet egentlig ikke helt hvor viktig det er for meg å kommunisere med andre i klassen via bloggen. Det er vel bare to personer som følger med på bloggen min (som jeg vet om), og for øyeblikket føler jeg at det er et ganske passende publikum. Jeg trodde greia med bloggen var å forbedre seg selv, og ikke underholde alle andre. Det er jo selvsagt et stort pluss hvis andre finner de tingene jeg skriver om som interessante, men jeg tviler på at det er så mange som bryr seg om for eksempel hva jeg mener om blogging. På en annen side avhenger det litt av tema også. Når vi begynner å skrive innlegg om særemnet vårt, ville det vært fint med linker og råd om emnet vi skal skrive om fra medelever. Så konklusjonen blir at jeg har litt delte meninger på det spørsmålet.

Jeg synes bloggingen skal være obligatorisk, slik som den er nå. Frykten for å få en anmerkning er det eneste som faktisk får meg til å sette meg ned foran pcen og skrive et innlegg. Jeg synes også vi burde få karakter på bloggen. Når jeg først bruker så mye tid på å blogge, synes jeg bloggen fortjener å få en vurdering. Karakteren trenger ikke å telle like mye som de andre store oppgavene vi vil få i år, men det ville vært fint med en karakter som kan komme til vår fordel hvis vi ender opp med å vippe i faget.

Selv har jeg enda ikke merket at bloggen har forbedret meg spesielt mye i norsken, men med tanke på at dette bare er mitt tredje innlegg for i år har jeg ikke begynt å hyperventilere helt enda.

Are Kalvø - Noregs 57. mest morosame mann

Are Kalvø var på Sandvika vgs. I dag. I historietimen. Kunne dagen ha blitt noko betre? For det fyrste startar onsdagar ein halvtime seinare enn dei andre dagane i veka. For det andre er onsdagar dagen eg sluttar tidlegast på skulen. Så da eg hørte at vi i tillegg skulle miste ein heil klokketime av historia, blei eg ikkje noko anna enn lykkeleg.

Dessverre hadde Are Kalvø hatt ein førestelling allereie halv 9, mens ho eg så starta klokka halv 11. I tida mellom førestellingane rakk vi å høre at ho skulle vere veldig bra. Dette økte forventninga mine, og eg blei derfor litt skuffa etter førestellinga da ho ikkje levde opp til dei.


Eg seier ikkje at førestellinga var dårleg, berre ikkje like morosam som eg trudde ho skulle vere. Anten har eg ein rar form for humor, eller så er ikkje Are Kalvø så fantastisk morosam som alle skal ha det til. Eg vel å tru det er ein blanding av begge delar. Nokre av vitsane hans lo eg høgt av, mens av andre drog eg berre så vidt på smilebandet.


Mannen har vore/er tydelegvis ein forfattar, radiokåsør og stand-up komikar, eller som han sjølv kallar yrket sitt: «tull og tøys». Dette yrket gav han oss ein smakebit av under førestellinga. Meir av innhaldet er det vanskeleg å forklare for dei som ikkje fekk sett ho.


Det at førestellinga berre var «tull og tøys» er heilt sikkert. Are Kalvø fortalte blant anna ein vits om korleis han skriv på nynorsk fordi det får han til å verke smartare, og at han eigentleg kjem frå Tønsberg. Etter å ha hørt mannen prate i ca. 60 min med ein dialekt som minner om alt anna enn korleis dei pratar i Tønsberg, måtte eg sjølvsagt google han for å sjekke om dette stemde. Det gjorde det altså ikkje. Are Kalvø er frå Møre og Romsdal folkens.


Men alt i alt så var det ein morosam førestelling og god bruk av skoletida. Det var flott med eit avbrekk frå historia, som vi elles ikkje har noko pausar i. Denne timen forkorta dagen monaleg, sjølv om dagen er veldig kort frå før av. Med andre ord gjekk skuledagen i dag svært fort, og Are Kalvø var ein av grunnene til det.

Friheten måtte en gang ta slutt

Det ser ut som "inntil videre" har ankommet. Med ett års pause har vi blitt bedt om å ta opp bloggingen igjen. Dessverre har ikke holdningen min til blogging forandret seg stort. Det å sitte og tvinge fram ord og meninger om forskjellige temaer er ikke noe jeg gleder meg spesielt til.

Oppdateringer siden sist:

Jeg har fått meg en ny venn. Hun heter Ida Marie Gildestad, og hun hadde heller ingen andre venner før vi møtte hverandre. Så det var ekte kjærlighet ved første blikk. Ellers har det ikke skjedd noe annet. Ikke at noen andre enn Ida Marie følger med på bloggen min uansett, så det er vel strengt tatt lite nødvendig med dette avsnittet.

Samtidig håper jeg får flere følgere med på bloggen etterhvert som innleggene mine blir enda mer fantastiske.

Dette er min nye venn Ida Marie