Jenta ingen forstår

Nå skriver jeg et frivillig blogginnlegg!! På en lørdag!! Dette er antakeligvis den første og siste gangen det skjer. Drivkraften bak dette innlegget kommer av den sjenerøse tanken på at Ida skal få noe bra lesestoff til i kveld, når hun som vanlig kommer til å sitte ensom hos seg selv med en melkesjokolade og colaen sin.

Og når jeg først er inne på bra lesestoff så er jo Stieg Larssons triologi "Millenium" uhyre relevant. Personlig har jeg egentlig gått litt lei av å lese krimbøker, fordi de fleste forfattere bare putter forskjellige historier inn i den samme "formelen" når de skriver dem. I nesten hver eneste krimbok jeg leser, klarer jeg å plukke ut morderen før jeg engang har kommet halvveis i boken. Dette er veldig frustrerende da det morsomme med å lese krimbøker er å komme til de siste hundre sidene hvor alle løsninger kommer som et stort sjokk! Det som ødelegger for disse "vanlige" krimbøkene er at de følger det samme mønsteret nesten hver eneste gang; Det skjer et mord som trekker inn hovedpersonen på en eller annen måte, og vil prøve å finne ut hvem morderen er. Hovedpersonen vil få ledespor og samle inn en haug med spørsmål, som til slutt bygger seg opp mot et høydepunkt hvor leseren får alle svar og finner ut hvem morderen er. Det som gjør dette så gjennomskuelig er at når de fleste forfattere følger dette mønsteret, velger de som oftest den "samme" morderen også. Morderen er nesten alltid den eneste personen som det ikke har blitt stilt noen spørsmål rundt i løpet av boken, og som står hovedpersonen veldig nært. Det blir da altså bare å plukke ut den mest usannsynlige av de sentrale karakterene i boken, og plassere personen i det som har skjedd og se om du finner et motiv. Plutselig har du løsningen før du kommer til de siste fantastiske hundre sidene.

Folk må tro jeg er veldig arrogant når jeg skriver dette, og jeg mener ikke at jeg kunne ha laget en bedre roman selv. Hvis jeg skulle ha skrevet en krimroman tror jeg at jeg ufrivillig hadde avslørt morderen i løpet av den første siden. Dette er derimot bare min oppfatning av hva jeg mener om de fleste av de krimromanene jeg har lest. Likevel fortsetter jeg å lese krimbøker fordi av og til dukker det opp gullkorn som for eksempel Dan Browns "Da Vinci Koden". Noe av det som gjorde den boken så vanvittig bra var at Dan Brown avleder oppmerksomheten bort fra selve morderen, og fokuserer den på løsningen til "rebusløpet" hovedpersonene i boken gjennomgår istedenfor. For meg kom avsløringen av morderen som et herlig sjokk, da jeg fikk løsningen på et spørsmål jeg overhodet ikke hadde tenkt over gjennom hele boken.

Stieg Larssons "Millenium"-triologi derimot, er bygget opp på en helt annen måte enn de "vanlige" krimromanene og "Da Vinci Koden". Det er godt mulig grunnen til dette er at det er en triologi. Jeg klarer ikke å forklare hvordan annerledes den er, hvertfall ikke uten å analysere hele oppsetningen av de tre bøkene, noe som ville vært et særemne i seg selv. Kjøp de her og les dem selv! Da vil dere forstå hva jeg mener med at bøkene er veldig originale.

Mye av grunnen til at jeg synes bøkene er kjempebra er Lisbeth Salander, en av hovedpersonene i bøkene. Hun er en dame for seg selv, og jeg har stor respekt for at noen i det hele tatt klarte å finne på en person som dette. Hun har en personlighet som man faktisk ikke skjønner seg på. Selv ikke når du leser boken gjennom henne som 1. person, klarer man å forutse hvordan hun kommer til å reagere i forskjellige situasjoner. Dette er en karakter etter man har lest alle tre bøkene føler man virkelig kjenner og forstår, samtidig som hun er en villt fremmed person. For meg er Lisbeth Salander "Millenium"-triologien. Du kunne byttet ut Mikael Blomquists, en annen av hovedpersonene i bøkene, personlighet og bøkene ville ha overlevd. Fjern Lisbeth Salanders og triologien er så godt som død. Dette er grunnen til at mitt særemne er en personanalyse av Lisbeth Salander hvor jeg skal se på hvordan hun utvikler seg utover bøkene, og hvorfor.