En god start?

Ok, Lisbeth Salander. Hvor skal jeg begynne? For det første begynner det å gå opp for meg at jeg har glemt hva som skjedde i "Menn som hater kvinner". For det andre klarer jeg ikke å skille når man får hvite hva om Lisbeth Salander i løpet av de tre bøkene. Det smarteste vil vel være å lese alle tre bøkene en gang til, med en penn og post-it lapper liggende klare til bruk etterhvert som jeg leser noe jeg vil definere som relevant og minneverdig angående særemnet mitt.

I frykt for å ødelegge bøkene ved å lese dem en gang til, i tillegg til at jeg tror det blir tidsmessig umulig med tanke på at det bare er litt over to uker til jeg skal levere inn oppgaven, må jeg dessverre se etter en annen løsning på problemet. Etter en liten diskusjon med meg selv har jeg kommet frem til at jeg heller skal se de to filmene som har kommet ut til nå. Dette vil bare hjelpe meg med å huske handlingen i bøkene, og ikke virkemidlene Stieg Larsson har brukt for å karakterisere Lisbeth Salander. Dessuten kan det være positivt å se hvordan en annen person har tolket Lisbeth i samme slengen.

Bortsett fra det har jeg egentlig ikke en stor plan for resten av arbeidet mitt. Først og fremst tror jeg at jeg skal kartlegge livet til Lisbeth, for deretter å se på virkemidlene som har blitt brukt i boken for å skildre henne. Etter å ha googlet litt om Stieg Larsson har jeg dessuten funnet ut at han som person er i seg selv en viktig årsak til at Lisbeth har blitt den hun er.

Dette er for øyeblikket grunnplanen for hvordan jeg skal gå frem for å løse oppgaven. Den er veldig grov og jeg må kanskje endre på den etterhvert, men det tar jeg litt som det kommer.

Noomi Rapace spiller rollen som Lisbeth Salander i "Menn som hater kvinner" og i "Jenta som lekte med ilden".

Jenta ingen forstår

Nå skriver jeg et frivillig blogginnlegg!! På en lørdag!! Dette er antakeligvis den første og siste gangen det skjer. Drivkraften bak dette innlegget kommer av den sjenerøse tanken på at Ida skal få noe bra lesestoff til i kveld, når hun som vanlig kommer til å sitte ensom hos seg selv med en melkesjokolade og colaen sin.

Og når jeg først er inne på bra lesestoff så er jo Stieg Larssons triologi "Millenium" uhyre relevant. Personlig har jeg egentlig gått litt lei av å lese krimbøker, fordi de fleste forfattere bare putter forskjellige historier inn i den samme "formelen" når de skriver dem. I nesten hver eneste krimbok jeg leser, klarer jeg å plukke ut morderen før jeg engang har kommet halvveis i boken. Dette er veldig frustrerende da det morsomme med å lese krimbøker er å komme til de siste hundre sidene hvor alle løsninger kommer som et stort sjokk! Det som ødelegger for disse "vanlige" krimbøkene er at de følger det samme mønsteret nesten hver eneste gang; Det skjer et mord som trekker inn hovedpersonen på en eller annen måte, og vil prøve å finne ut hvem morderen er. Hovedpersonen vil få ledespor og samle inn en haug med spørsmål, som til slutt bygger seg opp mot et høydepunkt hvor leseren får alle svar og finner ut hvem morderen er. Det som gjør dette så gjennomskuelig er at når de fleste forfattere følger dette mønsteret, velger de som oftest den "samme" morderen også. Morderen er nesten alltid den eneste personen som det ikke har blitt stilt noen spørsmål rundt i løpet av boken, og som står hovedpersonen veldig nært. Det blir da altså bare å plukke ut den mest usannsynlige av de sentrale karakterene i boken, og plassere personen i det som har skjedd og se om du finner et motiv. Plutselig har du løsningen før du kommer til de siste fantastiske hundre sidene.

Folk må tro jeg er veldig arrogant når jeg skriver dette, og jeg mener ikke at jeg kunne ha laget en bedre roman selv. Hvis jeg skulle ha skrevet en krimroman tror jeg at jeg ufrivillig hadde avslørt morderen i løpet av den første siden. Dette er derimot bare min oppfatning av hva jeg mener om de fleste av de krimromanene jeg har lest. Likevel fortsetter jeg å lese krimbøker fordi av og til dukker det opp gullkorn som for eksempel Dan Browns "Da Vinci Koden". Noe av det som gjorde den boken så vanvittig bra var at Dan Brown avleder oppmerksomheten bort fra selve morderen, og fokuserer den på løsningen til "rebusløpet" hovedpersonene i boken gjennomgår istedenfor. For meg kom avsløringen av morderen som et herlig sjokk, da jeg fikk løsningen på et spørsmål jeg overhodet ikke hadde tenkt over gjennom hele boken.

Stieg Larssons "Millenium"-triologi derimot, er bygget opp på en helt annen måte enn de "vanlige" krimromanene og "Da Vinci Koden". Det er godt mulig grunnen til dette er at det er en triologi. Jeg klarer ikke å forklare hvordan annerledes den er, hvertfall ikke uten å analysere hele oppsetningen av de tre bøkene, noe som ville vært et særemne i seg selv. Kjøp de her og les dem selv! Da vil dere forstå hva jeg mener med at bøkene er veldig originale.

Mye av grunnen til at jeg synes bøkene er kjempebra er Lisbeth Salander, en av hovedpersonene i bøkene. Hun er en dame for seg selv, og jeg har stor respekt for at noen i det hele tatt klarte å finne på en person som dette. Hun har en personlighet som man faktisk ikke skjønner seg på. Selv ikke når du leser boken gjennom henne som 1. person, klarer man å forutse hvordan hun kommer til å reagere i forskjellige situasjoner. Dette er en karakter etter man har lest alle tre bøkene føler man virkelig kjenner og forstår, samtidig som hun er en villt fremmed person. For meg er Lisbeth Salander "Millenium"-triologien. Du kunne byttet ut Mikael Blomquists, en annen av hovedpersonene i bøkene, personlighet og bøkene ville ha overlevd. Fjern Lisbeth Salanders og triologien er så godt som død. Dette er grunnen til at mitt særemne er en personanalyse av Lisbeth Salander hvor jeg skal se på hvordan hun utvikler seg utover bøkene, og hvorfor.

Bedre sent enn aldri

La meg se.. Hvordan kan jeg bruke bloggen best mulig til skolearbeidet? Vel, for det første vil bloggen hjelpe meg med å bli mer punktlig, som for eksempel å gjøre bloggleksene mine i tide. Det klarte jeg nemlig ikke denne uken. Hvordan jeg klarte å overse at vi hadde blogglekse til i dag etter å ha lest nøye gjennom lekseplanen 3 ganger, er for meg fortsatt et mysterium. Heldigvis sjekker jeg Idas blogg jevnlig, og fant i dag til min store overraskelse et nytt innlegg. Smart som jeg er forstod jeg at Ida ikke skriver innlegg frivillig, og oppdaget til min forferdelse bloggleksen som jeg da altså ikke hadde gjort.

Jeg vet egentlig ikke helt hvor viktig det er for meg å kommunisere med andre i klassen via bloggen. Det er vel bare to personer som følger med på bloggen min (som jeg vet om), og for øyeblikket føler jeg at det er et ganske passende publikum. Jeg trodde greia med bloggen var å forbedre seg selv, og ikke underholde alle andre. Det er jo selvsagt et stort pluss hvis andre finner de tingene jeg skriver om som interessante, men jeg tviler på at det er så mange som bryr seg om for eksempel hva jeg mener om blogging. På en annen side avhenger det litt av tema også. Når vi begynner å skrive innlegg om særemnet vårt, ville det vært fint med linker og råd om emnet vi skal skrive om fra medelever. Så konklusjonen blir at jeg har litt delte meninger på det spørsmålet.

Jeg synes bloggingen skal være obligatorisk, slik som den er nå. Frykten for å få en anmerkning er det eneste som faktisk får meg til å sette meg ned foran pcen og skrive et innlegg. Jeg synes også vi burde få karakter på bloggen. Når jeg først bruker så mye tid på å blogge, synes jeg bloggen fortjener å få en vurdering. Karakteren trenger ikke å telle like mye som de andre store oppgavene vi vil få i år, men det ville vært fint med en karakter som kan komme til vår fordel hvis vi ender opp med å vippe i faget.

Selv har jeg enda ikke merket at bloggen har forbedret meg spesielt mye i norsken, men med tanke på at dette bare er mitt tredje innlegg for i år har jeg ikke begynt å hyperventilere helt enda.