Journalistene tøyles inn

I fjor ble det skrevet et hemmelig kinesisk dokument som viser hvordan pr-kampen under OL skal vinnes. Det var den franske organisasjonen RSF (reportere uten grenser) som fikk tilgang til dette. I dokumentet står det at myndighetene vil være åpne for utenlandske journalister både før og under OL, men de vil også kontrollere hvilken informasjon som skal gjøres tilgjengelig. Lokale myndigheter blir gitt instrukser om å påvirke og håndtere meninger i landet.

Dette viser jo ganske klart at de kinesiske myndighetene vil bestemme over media og at de vil sensurere nyheter under OL. De har et sterkt ønske om å påvirke hva journalistene skriver om. Vincent Brossel, asiadirektør i RSF, har uttalt seg om dette i en artikkel i aftenposten:

-Vi ser at Kina går lenger enn de fleste andre land i å undertrykke informasjon. De ønsker å manipulere nyhetene. Dokumentet viser at de ønsker å gjøre myndighetene mer tilgjengelige - ikke fordi de ønsker bedre flyt av informasjon, men fordi de ønsker å kontrollere hva journalistene skriver. Journalistene blir sett på som et problem som må håndteres, og det er vi sterkt imot.

Dette er jeg helt enig i. Journalistene sin jobb er å skrive om nyheter, altså ting som skjer, i verden. Å skjule nyheter bare for å stille seg selv i et bedre lys blir bare for dumt. Aviser sin jobb er å informere verden om ting som skjer, og om denne friheten blir tatt fra dem, så blir det jo ikke noe poeng om å informere oss lenger. Greit, vi blir informert om de gode nyhetene og alt er bare fryd og gammen. Men hva med de nyhetene som blir skjult for oss? Vi kommer til å leve i den tro om at verden er blitt et bedre sted, mens vi egentlig lever i en drømmeverden i et spindelvev av løgner. Derfor er det viktig å la journalistene gjøre jobben sin. Selv om det de skriver kan være negativt om myndighetene eller landet, så kan det også slå seg ut positivt ved at myndighetene tar til seg det som blir skrevet og gjøre noe med det.

Nestleder Kjetil Haanes i Norsk journalistlag uttaler seg også med svak skepsis til aftenposten:

-Bejing-OL er et historisk eksperiment. Det er nå opp til kinesiske myndigheter og IOC i fellesskap å bevise at dette ikke også viser seg å bli et historisk feilgrep.

Sandvikarevyen- en oppskrift på fiasko?

Lørdag 1. mars var dagen jeg valgte å se sandvikarevyen "oppskrift på fiasko". Etter å ha lest Budstikka og Aftenposten sine anmeldelser i avisen noen dager i forveien, var jeg ganske spent på hva jeg kom til å mene om revyen. Det kom ganske tydelig frem at Budstikka, som hadde pratet veldig pent om revyen, var strenge med terningskastet sitt, mens Aftenposten, som hadde kritisert den samme forestillingen til de grader, var mer snille med sitt. Utrolig nok klarte begge anmelderne og gi revyen terningskast 4, mens jeg selv, ut i fra anmeldelsene deres, synes de heller burde ha gitt 5 og 3.

Til tross for disse forskjellige meningene om revyen, har faktisk anmelderne klart å si seg enige om tre ting; andre akten var mye bedre enn den første, revyen hadde et utrolig bra band og den hadde flinke skuespillere, der de var enige om at Amanda Haver Mathiesen (til høyre på bildet fra aftenposten) var en av, om ikke den beste skuespilleren. Disse tre tingene er jeg også enig i. I andre akt var det mange flere morsomme sketsjer hvor poengene kommer raskere enn det de gjorde i første akt. Men jeg synes heller ikke at første akt var så grusom som både Budstikka og spesielt Aftenposten skal ha det til. Bandet var veldig flinke, og underholdt oss under de tekniske problemene som oppsto på starten av forestillingen. De overentusiastiske skuespillerne var de som reddet de dårligste sketsjene ved å få oss til å le av deres innlevelse og utsråling som fikk de kjedeligste replikker til å bli morsomme.

Dansene var også en av tingene jeg likte best med revyen. De hadde originale danser og eksepsjonelt flinke dansere, der man kan trekke ut Lars Klingenberg som en av de beste. Spesielt dansen med lommelyktene synes jeg var veldig kult og ekstraordinær.

Den eneste tingen jeg stusset litt over var sangerne. Hvor ble de av? I hele revyen var de bare med på to sketsjer. Selve skuespillerne sang til sammen mer enn det sangerne gjorde. Men det var kanskje en bra ting?

Jeg synes sandvikarevyen alt i alt var mer en oppskrift på latter enn på fiasko. Det som trakk revyen ned var første akt som var litt mer treig og kjedelig enn andre akt. Men det er jo den følelsen man sitter igjen med til slutt som man husker i ettertid, og den følelsen jeg hadde da var at revyen var bra. Derfor sier jeg meg enig med Bustikka sin anmeldelse, og har ingen grunn til å være bitter for at billettpengene ikke var verdt det.

Ungdommens forvirrende romanser

Regi: Stian Kristiansen

Manus: Tore Renberg

Genre: Drama

Skuespillere: Rolf Kristian Larsen, Ida Elise Broch, Arthur Berning, Ole Christoffer Ertvaag

Nasjonalitet: Norge

Språk: Norsk

Produsent: Yngve Sæther

Produksjonsselskap: Motlys

Lengde: 1 t. 39 min.

Distribusjon: Sandrew Metronome
Produksjonsår: 2008

Mannen som elsker Yngve handler om Jarle Klepp og om hvordan livet hans forandret seg november 1989. Fram til da har livet hans gått på skinner. Kjæresten hans er klassens peneste jente, Katrine, og bestekompisen er Helge. Sammen med Helge har han stiftet punkbandet Mattias Rust Band, og forventer at de vil komme til å gjøre det stort når de skal debutere om noen uker.

Alt er perfekt til Yngve, en ny elev på skolen, begynner i klassen til Jarle. Yngve er rake motsetningen til Jarle og Helge som går kledd i svarte klær og hører på hard rockemusikk. Men likevel er det noe med Yngve med sine hvite klær, feil musikksmak og fridtidsaktivitet tennis som får Jarle til å legge merke til han.

Yngve vekker følelser hos Jarle som han selv ikke helt forstår. Men en ting vet han sikkert, og det er at han vil tilbringe tid med Yngve, selv om det betyr at han må spille tennis. Jarle blir etterhvert satt i et dilemma der han må velge mellom bandet og vennene sine, moren som vil tilbringe tid med han og kjæresten sin Katrine. På toppen av det hele må han finne ut av følelsene sin om Yngve. På rundgang svikter han hver og en av dem og får for første kjenne følelsen av hvordan det er å stå alene.

Mannen som elsket Yngve er en åpen og ærlig film som dreier seg om ungdommens intriger, forvirring og romanser. Filmen har herlig utført skuespilleprestasjoner som får alt til å virke så troverdig. De klarer å formidle følelser og stemninger uten å bruke stemmebåndet, noe som gjør filmen dypere. Filmet er stappet full av humoristiske scener og kjærlighet på alle nivåer. Det negative med filmen er slutten, hvor man sitter igjen med mange spørsmål uten noen svar, med mindre man har lest boken. Ellers vil jeg si at dette er en film som vil tilby på en halvannen times god underholdning på en fredags kveld man ikke har noe annet å gjøre.