Lørdag 1. mars var dagen jeg valgte å se sandvikarevyen "oppskrift på fiasko". Etter å ha lest Budstikka og Aftenposten sine anmeldelser i avisen noen dager i forveien, var jeg ganske spent på hva jeg kom til å mene om revyen. Det kom ganske tydelig frem at Budstikka, som hadde pratet veldig pent om revyen, var strenge med terningskastet sitt, mens Aftenposten, som hadde kritisert den samme forestillingen til de grader, var mer snille med sitt. Utrolig nok klarte begge anmelderne og gi revyen terningskast 4, mens jeg selv, ut i fra anmeldelsene deres, synes de heller burde ha gitt 5 og 3.
Til tross for disse forskjellige meningene om revyen, har faktisk anmelderne klart å si seg enige om tre ting; andre akten var mye bedre enn den første, revyen hadde et utrolig bra band og den hadde flinke skuespillere, der de var enige om at Amanda Haver Mathiesen (til høyre på bildet fra aftenposten) var en av, om ikke den beste skuespilleren. Disse tre tingene er jeg også enig i. I andre akt var det mange flere morsomme sketsjer hvor poengene kommer raskere enn det de gjorde i første akt. Men jeg synes heller ikke at første akt var så grusom som både Budstikka og spesielt Aftenposten skal ha det til. Bandet var veldig flinke, og underholdt oss under de tekniske problemene som oppsto på starten av forestillingen. De overentusiastiske skuespillerne var de som reddet de dårligste sketsjene ved å få oss til å le av deres innlevelse og utsråling som fikk de kjedeligste replikker til å bli morsomme.
Dansene var også en av tingene jeg likte best med revyen. De hadde originale danser og eksepsjonelt flinke dansere, der man kan trekke ut Lars Klingenberg som en av de beste. Spesielt dansen med lommelyktene synes jeg var veldig kult og ekstraordinær.
Den eneste tingen jeg stusset litt over var sangerne. Hvor ble de av? I hele revyen var de bare med på to sketsjer. Selve skuespillerne sang til sammen mer enn det sangerne gjorde. Men det var kanskje en bra ting?
Jeg synes sandvikarevyen alt i alt var mer en oppskrift på latter enn på fiasko. Det som trakk revyen ned var første akt som var litt mer treig og kjedelig enn andre akt. Men det er jo den følelsen man sitter igjen med til slutt som man husker i ettertid, og den følelsen jeg hadde da var at revyen var bra. Derfor sier jeg meg enig med Bustikka sin anmeldelse, og har ingen grunn til å være bitter for at billettpengene ikke var verdt det.
Til tross for disse forskjellige meningene om revyen, har faktisk anmelderne klart å si seg enige om tre ting; andre akten var mye bedre enn den første, revyen hadde et utrolig bra band og den hadde flinke skuespillere, der de var enige om at Amanda Haver Mathiesen (til høyre på bildet fra aftenposten) var en av, om ikke den beste skuespilleren. Disse tre tingene er jeg også enig i. I andre akt var det mange flere morsomme sketsjer hvor poengene kommer raskere enn det de gjorde i første akt. Men jeg synes heller ikke at første akt var så grusom som både Budstikka og spesielt Aftenposten skal ha det til. Bandet var veldig flinke, og underholdt oss under de tekniske problemene som oppsto på starten av forestillingen. De overentusiastiske skuespillerne var de som reddet de dårligste sketsjene ved å få oss til å le av deres innlevelse og utsråling som fikk de kjedeligste replikker til å bli morsomme.
Dansene var også en av tingene jeg likte best med revyen. De hadde originale danser og eksepsjonelt flinke dansere, der man kan trekke ut Lars Klingenberg som en av de beste. Spesielt dansen med lommelyktene synes jeg var veldig kult og ekstraordinær.
Den eneste tingen jeg stusset litt over var sangerne. Hvor ble de av? I hele revyen var de bare med på to sketsjer. Selve skuespillerne sang til sammen mer enn det sangerne gjorde. Men det var kanskje en bra ting?
Jeg synes sandvikarevyen alt i alt var mer en oppskrift på latter enn på fiasko. Det som trakk revyen ned var første akt som var litt mer treig og kjedelig enn andre akt. Men det er jo den følelsen man sitter igjen med til slutt som man husker i ettertid, og den følelsen jeg hadde da var at revyen var bra. Derfor sier jeg meg enig med Bustikka sin anmeldelse, og har ingen grunn til å være bitter for at billettpengene ikke var verdt det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar