Kunsten å skille seg ut

Jan Erik Vold ble født i 18. oktober 1939 i Oslo, mens han idag bor i Stockholm. Han var norsk lyriker, oversetter, litteraturskribent og formidler. Han var veldig engasjert i politikk og greide å nå ut i offentligheten med sine egne og andres dikt. Han har vært med på å fornye poesisjangeren i Norge og skape en interesse for lyrikk. Jan Erik skilte seg ut blant dikterne på den tiden. Det var vanlig å bruke rim og rytme i diktene, mens Jan Erik sine dikt hadde ikke noe av det, og han brukte mye muntlig tale og hverdagslig språk.

Det første diktet vi hadde om var diktet "Høst".

I dette diktet refererer han til døden og illustrerer det med høsten. Høsten er den siste årstiden før vinteren, hvor alt er dødt. Diktet viser at livet er på en måte en klokke som holder å tikke ut. Holdningen Jan Erik har til diktet er at han synes at døden kan være en vakker ting. Døden kan være like vakker som høstens farger på bladene, men også like brutal når de begynner å falle ned. Det er ikke mye rytme eller rim i diktene. Et eksempel på et bilde i diktet er: "River stormen bort de siste farger." Temaet i "Høst" er døden. Budskapet er at bildet av døden er vakkert. Den er tung og brutalt for de som blir etterlatt, men vakker for de som forlater jorden.

Det andre diktet vi hadde om var et dikt som heter "Det var den dagen".

Min elskede

har

satt vinduet opp, hun ligger

med ryggen

til, så brun

som bare det, hun sover -

og utenfor

suser det

i trærne. Gress

hoppene

knistrer og vinden rasler

i trærne. I morgen

skal vi på båttur.

Jeg vet ikke helt når dette diktet ble skrevet, men det kom ut med en diktsamling av Jan Erik Vold i 1977. I diktet referer han muligens til sin kjæreste eller elsker. Holdningen hans til dette er at kjærlighet er en viktig og bra ting. Dette diktet har heller ikke noe rim eller rytme. Det overfladiske temaet i diktet er kjærlighet, men hvis man går litt mer i dybden kan det også være utroskap. Dette blir utrykket med at jenta ligger med ryggen til, mens vinden suser utenfor og gresshoppene knistrer. Men den siste setningen i diktet viser også at man kan tilgi hverandre, siden de skal på båttur. Budskapet er at et forhold, eventuelt ekteskap, har både oppturer og nedturer.

Våre små søsken

Da jeg lette etter dikt jeg kunne bruke i norskleksa, kom jeg over et fint dikt som også er skrevet av Inger Hagerup.

VÅRE SMÅ SØSKEN

Vi har en liten søster, vi har en liten bror

som er litt annerledes enn andre barn på jord.

De kom til denne verden det vanskelige sted

med mindre håndbagasje enn vi er utstyrt med.

Vi har vår eng og åker. Vi har vårt kjøpmannskap.

Og vi beregner livet i vinning og i tap.

Det er så lett å glemme: Når siste båt skal gå

må alle passasjerer la all bagasje stå.

Jeg tolket dette diktet som at alle mennesker i verden er forskjellige. Noen av oss har det mye bedre enn andre. Det blir for eksmpel født mange fattige barn i Afrika som ikke har de samme mulighetene som oss. De har ikke muligheten til å utdanne seg til å komme seg ut av denne onde sirkelen, der de må kjempe om mat og drikke hver dag for å overleve. Diktet forteller også om at mennesker har blitt så materialistiske, og bryr seg bare om å eie mange ting og om å bli rike. Men en gang skal vi alle dø, og da har vi ikke disse tingene med oss lenger. Når døden innhenter oss, kommer vi til å stå på lik linje. Døden bryr seg ikke om hvem som har mest "bagasje", og vi er alle like mye verdt.

Hvorfor være stor, når man er lykkelig som liten?

Ordet lyrikk kommer av det greske ordet lyra, som betyr lyre. Lyrikk har alltid hatt en nær tilknytning til sang, dans og musikk. Dikt kan handle om "de store spørsmålene" i livet som døden, livet o.l., men også om de små tingene i livene våre. De kan også ha en dyp og alvorlig mening bak ordene, eller bare en lett og humoristisk tone. Andre dikt kan igjen ha temaer som politikk og være samfunnskritiske. Det som kjennetegner lyrisk diktning er at de fleste lyriske tekster konsentrerer seg om selve øyeblikket, i motsetning til episke og dramatiske tekster som strekker seg ut i tid. Et annet kjennetegn er at i dikt er hver linje nøye beregnet, og linjeskiftet blir brukt som et virkemiddel.

Mauren

Liten?

Jeg?

Langifra.

Jeg er akkurat stor nok.

Fyller meg selv helt

på langs og på tvers

fra øverst til nederst.

Er du større enn deg selv kanskje?

Dette diktet er skrevet av Inger Hagerup (1905-1985) i 1971, og er med i diktsamlingen "så rart". Temaet i dette diktet er at man ikke skal se ned på andre, uansett hvordan de er. Diktet blir fortalt gjennom synsvinkelen til en maur som sammenlikner seg selv med alt som eksisterer i verden. Ingenting er større enn seg selv. Det mauren sier om seg selv, er fakta om alt levende. Mauren holder en forsvarstale for seg selv, og vinkler til slutt oppmerksomheten til leseren selv. Samtidig gir diktet selvtillit til mottakerne og sier de er like mye verdt som alle andre.

Første gang jeg leste dette diktet var på barneskolen. Da tenkte jeg ikke så mye på betydningen av diktet, men syntes bare det var morsomt. Nå tenker jeg at jeg selv egentlig kunne vært mauren i dette diktet. Jeg har alltid vært lavere enn de fleste andre, og det har jeg alltid fått høre også. Ikke på en slem måte, men med humoristiske og ertende kommentarer fra venner som liker å gni inn at de er høyere enn meg. Bare for et halvt år siden, da jeg var på en konsert, var det en fremmed person som kommenterte høyden min med et smil. "Får du puste der nede?" Selvfølgelig bare ler jeg med av slike kommentarer, og jeg har ikke noen trang til å bli noe høyere enn det jeg allerede er lenger. Jeg mener, hvorfor være stor, når man er lykkelig som liten?