Kunsten å skille seg ut

Jan Erik Vold ble født i 18. oktober 1939 i Oslo, mens han idag bor i Stockholm. Han var norsk lyriker, oversetter, litteraturskribent og formidler. Han var veldig engasjert i politikk og greide å nå ut i offentligheten med sine egne og andres dikt. Han har vært med på å fornye poesisjangeren i Norge og skape en interesse for lyrikk. Jan Erik skilte seg ut blant dikterne på den tiden. Det var vanlig å bruke rim og rytme i diktene, mens Jan Erik sine dikt hadde ikke noe av det, og han brukte mye muntlig tale og hverdagslig språk.

Det første diktet vi hadde om var diktet "Høst".

I dette diktet refererer han til døden og illustrerer det med høsten. Høsten er den siste årstiden før vinteren, hvor alt er dødt. Diktet viser at livet er på en måte en klokke som holder å tikke ut. Holdningen Jan Erik har til diktet er at han synes at døden kan være en vakker ting. Døden kan være like vakker som høstens farger på bladene, men også like brutal når de begynner å falle ned. Det er ikke mye rytme eller rim i diktene. Et eksempel på et bilde i diktet er: "River stormen bort de siste farger." Temaet i "Høst" er døden. Budskapet er at bildet av døden er vakkert. Den er tung og brutalt for de som blir etterlatt, men vakker for de som forlater jorden.

Det andre diktet vi hadde om var et dikt som heter "Det var den dagen".

Min elskede

har

satt vinduet opp, hun ligger

med ryggen

til, så brun

som bare det, hun sover -

og utenfor

suser det

i trærne. Gress

hoppene

knistrer og vinden rasler

i trærne. I morgen

skal vi på båttur.

Jeg vet ikke helt når dette diktet ble skrevet, men det kom ut med en diktsamling av Jan Erik Vold i 1977. I diktet referer han muligens til sin kjæreste eller elsker. Holdningen hans til dette er at kjærlighet er en viktig og bra ting. Dette diktet har heller ikke noe rim eller rytme. Det overfladiske temaet i diktet er kjærlighet, men hvis man går litt mer i dybden kan det også være utroskap. Dette blir utrykket med at jenta ligger med ryggen til, mens vinden suser utenfor og gresshoppene knistrer. Men den siste setningen i diktet viser også at man kan tilgi hverandre, siden de skal på båttur. Budskapet er at et forhold, eventuelt ekteskap, har både oppturer og nedturer.